Bråmoden, våryr og frustrert ...

Frøken Mathilda har blitt voksen!


Eller i det minste i puberteten. Man sitter i sofaen og aner fred og ingen fare og plutselig blir en revet ut av dagdrømmene av dype strupelyder og frustrert jamring, så hjerteskjærende at man tror at katten minst må ha svelget en kaktus. Lyden ligner forferdelig mye på den gangen prinsessen min hadde falt av husken og skadet seg stygt - den begynner nederst i mellomgulvet og rumler seg vei opp gjennom strupen og ender i et langtrukkent mmmmmoooaaaaammmaaaaaaa ...



I denne tiden er det en idé å prøve å unngå direkte blikkontakt med den våryre katten, i hvert fall med mindre du har tenkt å etterkomme den klare kommandoen i det bydende og lett bebreidende blikket ...



Slipp meg ut!



Vææærsåsniiill!



Nåååå!



Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vil ut der! Dårlig gjort å ikke åpne vinduet, maaaammaaaaa ...


 

Heldigvis varer det ikke evig, og til slutt roer det seg, og man vil bare sove, sove, sove ... Frøken Mathilda også.

Stikkord:

Babykatt

Den andre katten min.




Ophelia syntes det var litt skummelt å flytte, men heldigvis fant hun noen å snakke med ganske fort. Mathilda hadde allerede vært her noen timer, og var helt sjef. Alle vet at med sånn makt kommer stort ansvar. Det skjønte Mathilda også, og tok seg av det lille nurket som gjemte seg under sofaen noen timer.





Og snart var Ophelia også ute på oppdagelsesferd i sitt nye rike.

Frøken Ophelia er en silkemyk baby. Hun følger etter Mathilda hvor enn hun går. Noen ganger åpenlyst, andre ganger i ly av møbler og sko, slik at hun kan angripe Mathildas hale som vipper så fristende der hun går. Hun er en ordentlig jeger - og det skulle jo bare mangle. Pappaen er jo tross alt Norsk skogkatt!

Ophelia er en mester i å finne garnnøster, og er kjempeflink til å lage mange ender der det før bare var to. Hun har turbomotor, og kommer fra den ene anden av rommet til den andre i løpet av brøkdelen av et sekund. Hun spoler rundt svinger så vaser og lamper svaier faretruende. Ophelia kommer aldri til å bli tjukk.

Tempelkatt

Min ene katt, Mathilda.











 Hun er en tempelkatt.
Hun vokter sitt rike med opphøyet verdighet. Hun skal ikke løftes opp, sånn helt uten videre, mammaen hennes er tross alt Ocicat, og er man en Dame, skal man oppføre seg som en.

Da hun flyttet inn her den 15 november i fjor, sto gleden i taket. Hun tok husværet sitt i øyensyn med en viss skepsis og heldigvis en del overbærenhet. Hun fant nok ut at det gikk an å bo her, for hun falt veldig fort til ro.

Hun følger etter oss hvor enn vi går, og blir litt småfornærmet over at vi kan finne på å lukke enkelte dører for henne. Hun har riktignok ikke tenkt å følge etter helt inn i dusjen, men føler at det er en selvfølge at hun skal sitte på toppen av skittentøykurven og snakke mens man gjør seg ferdig.
Jeg tror hun bare venter på at vi skal være ferdigoppdratt etter hennes ønsker.

Bloglovin

Bare registrerer meg på bloglovin.

Og bloggurat! :)

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » April 2010 » Februar 2010
hits